Amnesty – Tortur og Dødsstraffgruppen

Jeg har alltid beundret mennesker som står for en sak større enn dem selv. Som bruker sine talenter, visjoner,berømmelse og innflytelse på å tjene en god sak. Å ha mot og styrke til å stå for noe. De gode gjerningerredder verden, og Bjørnson er ikke et dårlig eksempel.

I tillegg til å være en usedvanlig begavet dikter, forfatter og lyriker, var han hele livet en sterk motstander av dødsstraff, og ved begynnelsen av 1890-årene ble han mer og mer oppatt av fredssaken. Dette satte spor i lyrikk, artikler og taler. Bjørnson ble medlem av den første Nobelkomiteen, oppnevnt i 1897, og han ble gjenvalgt i 1900.

Han er kanskje mest kjent for fortellingene om Synnøve Solbakken som satte et skille i norsk litteraturhistorie og ble mottatt med ovasjoner i hele Norden. I løpet av to år ble den oversatt til svensk, engelsk, tysk og nederlandsk.

Han arbeidet for internasjonale fredsavtaler og støttet undertrykte folks kamp. Kanskje mest kjent er hans imponerende engasjement for de undertrykkede slovakerne. Han var først ute med å tale deres sak, møtte mye motstand, men hans stemme ble hørt i Europa. Og slovakerne ærer hans minne den dag i dag. Bjørnson opplevde selv å få en Nobelpris, men det var i litteratur, i 1903. Det er dem som mener at han også burde fått en fredspris.

I år er det hundre år siden Bjørnstjerne Bjørson døde, men vi må fortsatt huske ham som et eksempel til etterfølgelse – denne ruvende og kompromissløse fredselskeren og forkjemperen for menneskerettigheter, som frahjemgården Aulestad sto imot en hver storm han pisket opp med sin berettigede kritikk.

På tampen av livet møtte Bjørnson en fattig fabrikkjente som bestemte seg for å starte en innsamlingsaksjon for de som var enda fattigere. Han bestemte seg for å skrive et dikt, men rakk aldri å fullføre det før sin egen død. Det eneste som står igjen for ettertiden er overskriften,  som like sant som det er skrevet, i dag kanskje vil lyde som en klisje:  «De gode gjerninger redder verden».

En pervertert oppfatning av rettferdighet. En sykelig skadefryd. Utløp for en kollektiv hevnlyst eller rett og slett nysgjerrighet. Uansett hva årsaken er, har offentlige henrettelser har vært en del av menneskenes virkelighet i tusenvis av år.

Men kampen er i ferd med å vinnes.

Henrettelser blir utført i en lang rekke land verden over. I noen tilfeller er grensene mellom henrettelser og underholdning vage og flytende. I det siste har tortur blitt underholdning med Jack Bauer i «24». Den siste offentlige henrettelsen i Norge skjedde på 1860-tallet. I USA har de derimot ikke kommet så langt at man har avskaffet denne middelalderske skikken.

Ronnie Lee Gardner er dømt til døden for drap. Fredag blir han etter planen selv skutt og drept.
25 år er gått siden Ronnie Lee Gardner skjøt og drepte en advokat, i et desperat forsøk på å rømme fra varetekt. Natt til fredag skal han lenkes til en stol, få bind for øynene, en blink over hjertet og bli henrettet.

Fredag morgen norsk tid stiller fem anonyme skyttere seg opp med hver sin rifle på snaut åtte meters avstand bak en vegg med luker. De avfyrer skuddene sine samtidig. Én av de fem vil skyte med løsammunisjon, slik at ingen av dem vet hvem som har avfyrt dødelige skudd, skriver CNN.

Torsdag ba Gardner guvernøren i delstaten Utah om en utsettelse av dødsstraffen. Natt til fredag melder imidlertid AP at han har fått avslag. En føderal rett har også nektet å stoppe henrettelsen, som er den første av sitt slag siden 1996.
 
Gardner er dømt til døden for drapet på advokat Michael Burdell, som ble skutt i et rømningsforsøk i 1985. Drapet skjedde i forbindelse med en høring om drapet på bartenderen Melvyn Otterstrom i 1984, som Gardner også er dømt for. – Jeg hadde et veldig eksplosivt temperament. Selv mamma sa det var som jeg hadde to personligheter, sa Gardner forrige uke.

49-åringen mener han har forandret seg, og ber om at dødsdommen blir omgjort. Han forteller at han har et ønske om å hjelpe vanskeligstilte barn. Gardner hadde selv en vanskelig barndom, med mye rus. Allerede fra tiårsalderen begikk han tyverier sammen med stefaren.

Faren til Michael Burdell, Joseph Burdell jr., tror Gardner har forandret seg. – Jeg har hørt at han vil be om forlatelse. 25 år er lang tid, han er ikke den samme, sier Burdell, ifølge AP.

Ikke alle de pårørende er av samme oppfatning. Melvyn Otterstrom var Craig Watsons fetter, og Watson sier følgende om henrettelsen: – Kanskje hans død vil hjelpe de barna å holde seg på den smale sti. Kanskje de ikke vil gjøre noe som gjør at de må henrettes ved skyting.

Den dødsdømte har selv valgt å bli henrettet ved skyting. I 2004 ble giftsprøyte innført som standard henrettelsesmetode, men siden Gardner er dømt før dette, kunne han selv bestemme metoden. Drapsmannen vil fredag bli den tredje dødsdømte som blir henrettet ved skyting i USA siden dødsstraffen ble gjeninnført i 1976.

Henrettelsen vil ta sted i Utah State fengsel, om lag 30 kilometer sør for Salt Lake City. Generalsekretær i Amnesty International Norge, John Peder Egenæs, kaller et «bisart utslag av en for øvrig grufull straffemetode». Men han mener ikke at metoden for avrettelsen er det viktigste.

Det er dødsstraffen i seg selv som må stoppes. Men at det i noen amerikanske stater er sånn at du kan velge den metoden som var lovlig da du ble dømt, gjør det bare mer bisart og sirkusaktig.  John Peder sier han får flashback til henrettelsen av Gary Gilmore i 1977. Etter at dødsstraff hadde vært forbudt siden 1972, valgte Gilmore å la seg skyte.
Kilde: VG Nett. (Atle Jørstad, Vidar Enerstvedt, Roar Dalmo Moltubak)

Hva vet du egentlig om Jemen?

Dette karrige landet seiler nå opp som et av verdens verste land for flyktninger, ifølge en ny rapport fra flyktninghjelpen. Jemen er et svært ustabilt land hvor staten bare kontrollerer et svært begrenset geografisk område. Det meste av landet er kontrollert av stammer og klaner som mer eller mindre konstant er i krig med hverandre. Dette bidrar til å gjøre Jemen til et av de farligste og mest uforutsigbare land å bo i, i klasse med Somalia og Afghanistan. I tillegg til den kroniske maktrivaliseringen forverres situasjonen av mangelen på vann mange steder, samt hyppig bruk av det narkotiske stoffet khat, som tygges og sakte gir en sløvende virkning.

Politisk er situasjonen svært sensitiv og komplisert. Mange fordrevne har måttet flykte flere ganger, og i løpet av 2009 ble antallet mennesker på flukt i Jemen mer enn doblet, til rundt 175.000. Siden årsskiftet har det steget ytterligere, og var i mars 2010 kommet opp i 250.000, ifølge rapporten. Det er svært dårlig oppslutning om de internasjonale appellene når det gjelder Jemen. FNs høykommissær for flyktninger får svært lite av de midlene de har bedt om, og i mars måtte det for eksempel kuttes i matrasjonene, sier Skretteberg.

Her er de andre glemte flyktningekatastrofene på lista:

2. Etiopia

I Etiopia er mellom 300.000 og 350.000 mennesker på flukt innenfor landets grenser på grunn av konflikter som myndighetene i stor grad benekter at eksisterer. Myndighetenes holdning til problemene har gjort intern flukt til et meget sensitivt tema. Myndighetene hevder at Etiopia så og si bare har internt fordrevne på grunn av naturkatastrofer, men bare i løpt av fjoråret ble mer enn 200.000 mennesker drevet på flukt pga konflikter, ifølge IDMC.

3. India

India har minst en halv million internt fordrevne.  India er godt kjent som «verdens største demokrati», men få vet at landet også har minst en halv million internt fordrevne. Det reelle tallet er sannsynligvis langt høyere. Internt fordrevne i India mottar minimal assistanse og er neglisjert av indiske myndigheter. De internt fordrevne som har søkt tilflukt i byer, er enda mer neglisjert enn dem som befinner seg på landsbygda. Ingen vet hvor mange de er, bare at antallet er betydelig. Myndighetene på sentralt og delstatsnivå anerkjenner ikke at indere er på flukt i eget land, og at de er en gruppe med spesielle behov for beskyttelse og assistanse.

Selv om noen få internasjonale organisasjoner arbeider for de fordrevne, må verdenssamfunnet gjøre mye mer for at de indiske myndighetene skal gi tilgang til flere organisasjoner som har et mandat til å beskytte mennesker på flukt. Regjeringen henviser til prinsippet om nasjonal suverenitet og hevder at det er lokale myndigheters oppgave å gi hjelp til de internt fordrevne. India blir ikke et reelt demokrati før alle, også de internt fordrevne, får de rettighetene som et moderne demokrati skal gi det enkelte individ.

4. Tyrkia

Omtrent én million internt fordrevne i Tyrkia har levd på flukt i mange år, uten å ha tiltrukket seg spesiell oppmerksomhet fra det internasjonale samfunn. Situasjonen for fordrevne kurdere er politisk sensitiv, og det finnes ikke tilstrekkelige finansielle ressurser til å finne varige løsninger for denne gruppen. Ustabil sikkerhetssituasjon i sørøst-Tyrkia, lokale militsgrupper og miner, i tillegg til mangel på ressurser til utvikling, hindrer retur.

5. Den sentralafrikanske republikk

Den humanitære krisen i Den sentralafrikanske republikk har vært neglisjert siden starten på konflikten i 2005. Det er lite informasjon som blir produsert til tross for at det er over 160.000 internt fordrevne i landet. Dette er en økning på mer enn 50 prosent sammenliknet med i fjor. Denne konflikten og situasjonen til de internt fordrevne faller i skyggen av de større fluktsituasjonene i nabolandene Sudan, DRC og Tsjad.  

6. Nigeria

Folk har vært på flukt i Nigeria for kortere eller lengre perioder siden 1999, men dette har vekket liten oppmerksomhet. Flukt er et gjentagende fenomen. I det siste året har mange blitt drevet på flukt både i midtregionen av landet, som har den høyeste konsentrasjonen av etniske minoriteter, og i det oljerike Nigerdeltaet. Informasjon om hvor mange som er på flukt viser bare til dem som er i midlertidige leire, ellers er den svært begrenset. Tall på fordrevne som presenteres i nigerianske medier varierer fra noen hundretusener til over én million. Det finnes ingen systematisk informasjon om det store antallet av fordrevne som har søkt tilflukt i byer og tettsteder.

7. Filippinene

I motsetning til de 1.6 millionene som ble drevet på flukt av tropiske stormer i september og oktober i fjor, er situasjonen til dem som har blitt drevet på flukt av konflikt og brudd på menneskerettigheter fremdeles neglisjert. Også i 2009 hadde Filippinene et av de største antallene nye internt fordrevne, hele 400.000 ble drevet på flukt.

8. Colombia

Trass i at Colombia har det nest største antallet internt fordrevne i verden og at et stort antall colombianere er flyktninger, er det vært liten oppmerksomhet rundt den humanitære krisen i landet. Myndighetene har i mange år tonet ned problemene, og den humanitære situasjonen har blitt vurdert som svært politisk sensitiv. Dette har vanskeliggjort arbeidet, både for nasjonale og internasjonale humanitære aktører. Mellom 3,3 og 5, 5 millioner er drevet på flukt i Colombia.

9. Somalia

I Somalia er minst 1,5 millioner, eller 18 prosent av befolkningen, på flukt i eget land. I tillegg har over en halv million flyktet ut av landet. Sikkerhetssituasjonen og stadige skiftninger i forhold til hvilke væpnede grupper som har territoriell kontroll, gjør at muligheten for å gi assistanse og beskyttelse er svært begrenset. Tilgang til utdanning og helsetjenester for barn på flukt er blant de aller dårligste på verdensbasis. Den vanskelige sikkerhetssituasjonen bidrar også til neglisjering av fluktsituasjonen, da det er vanskelig for hjelpeorganisasjoner å få tilgang til de som trenge hjelp. Til tross for at over halvparten av Somalias befolkning, inkludert dem på flukt, ikke har tilgang til nok mat og andre basisbehov har flere donorer kuttet støtten til humanitære organisasjoner.

10. Irak

Irak har rundt 2,7 millioner internflyktninger. Dette utgjør 10 prosent av landets befolkning og den tredje største gruppen internt fordrevne i verden, bare Sudan og Colombia har flere. I Irak har langt de fleste internt fordrevne søkt tilflukt i urbane områder, mer enn 60 prosent av de internt fordrevne er i Bagdad. Irak er ofte i medias søkelys, men det er ytterst sjeldent vi hører om dem som er på flukt i eget land. Selv om sikkerhetssituasjonen har blitt forbedret siden i fjor, er Irak fremdeles et av verdens farligste land. Derfor er det fremdeles få internasjonale humanitære organisasjoner som er basert i Irak. Selv flere av de store giverlandene neglisjerer de humanitære behovene ved å vurdere Irak som et land i en utviklingshjelpfase, og ikke som et land i humanitær krise.

Velkommen til Isay.no Dette er ditt første innlegg, du redigere eller slette det. Lykke til med bloggen din!