Menneskerettighets-forkjemperen Bjørnson

Jeg har alltid beundret mennesker som står for en sak større enn dem selv. Som bruker sine talenter, visjoner,berømmelse og innflytelse på å tjene en god sak. Å ha mot og styrke til å stå for noe. De gode gjerningerredder verden, og Bjørnson er ikke et dårlig eksempel.

I tillegg til å være en usedvanlig begavet dikter, forfatter og lyriker, var han hele livet en sterk motstander av dødsstraff, og ved begynnelsen av 1890-årene ble han mer og mer oppatt av fredssaken. Dette satte spor i lyrikk, artikler og taler. Bjørnson ble medlem av den første Nobelkomiteen, oppnevnt i 1897, og han ble gjenvalgt i 1900.

Han er kanskje mest kjent for fortellingene om Synnøve Solbakken som satte et skille i norsk litteraturhistorie og ble mottatt med ovasjoner i hele Norden. I løpet av to år ble den oversatt til svensk, engelsk, tysk og nederlandsk.

Han arbeidet for internasjonale fredsavtaler og støttet undertrykte folks kamp. Kanskje mest kjent er hans imponerende engasjement for de undertrykkede slovakerne. Han var først ute med å tale deres sak, møtte mye motstand, men hans stemme ble hørt i Europa. Og slovakerne ærer hans minne den dag i dag. Bjørnson opplevde selv å få en Nobelpris, men det var i litteratur, i 1903. Det er dem som mener at han også burde fått en fredspris.

I år er det hundre år siden Bjørnstjerne Bjørson døde, men vi må fortsatt huske ham som et eksempel til etterfølgelse – denne ruvende og kompromissløse fredselskeren og forkjemperen for menneskerettigheter, som frahjemgården Aulestad sto imot en hver storm han pisket opp med sin berettigede kritikk.

På tampen av livet møtte Bjørnson en fattig fabrikkjente som bestemte seg for å starte en innsamlingsaksjon for de som var enda fattigere. Han bestemte seg for å skrive et dikt, men rakk aldri å fullføre det før sin egen død. Det eneste som står igjen for ettertiden er overskriften,  som like sant som det er skrevet, i dag kanskje vil lyde som en klisje:  «De gode gjerninger redder verden».


Leave a Reply